Belgerens Historie
av Arlet Møllerud, Danmark - oversatt av Ronny Eliassen

Opprinnelse 

I de siste tjue år av det 19. århundre oppstod det i mange europeiske land, interesse for å skape en eller flere "nasjonale hunderaser". På dette tidspunkt fantes det i Europa mange saueflokker, og derfor mange Fårehunder. Men på hundeutstillinger rundt i Europa ble disse samlet under navnet "Kontinentale Fårehunder", selv om de opprinnelig kom fra Belgia, Tyskland, Frankrike, osv. Derimot var Fårehundene i Storbritannia/England allerede delt opp i flere raser. På en utstilling i Brussel i 1880, var det påmeldt 10 Collier - og kun 7 Kontinentale Fårehunder.

I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel, som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase. Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet. Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul selv utrykker det:
"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selv om de var søsken. Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".

Etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm (noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket); vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste; uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.

 Derimot var hår lengde og pelsstruktur temmelig forskjellige - det fantes hunder med ru og stri pels, med kort pels, med halvlang pels og med lang pels. Fargene var ennå mer forskjellige: helt sort, eller sort med hvitt slips og hvitt på potene; rødbrune, gule, beige, grå, stripete i flere nyanser.

I motsetning til andre fårehund "raser" på dette tidspunkt, fantes det ikke en eneste hvit hund blant "Belgerne".

Samtlige hunder hadde en tykk underpels, som beskyttet dem mot kulde og regn. Flere hunder hadde kun en halestump eller nesten ingen hale (ikke fordi de var født uten hale, men fordi mange gjetere foretrakk å kupere halen på hundene sine).

I samme år 1891 blir den første Spesialklubben stiftet: Le Club du Chien de Berger Belge. Man blir enige om å tillate tre varianter: langhåret, korthåret og ruhåret - uten noe som helst hensyn til farge.

Men i 1899 bestemmer Klubben at den langhårede Belgiske Fårehund fremover skal være sort, den korthårede rødgul med sorte hår spisser, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger blir forbudt. Samtidig bestemte man, at alle Belgiske Fårehunder skal ha "hele" (dvs. ikke kuperte) haler. Det er først i 1907, etter offisiell anerkjennelse av en annen Belgisk Fårehund Klubb (Berger Belge Club), at de ikke- sorte, langhårede Belgiske Fårehundene, den rødgule, ruhårede Belgiske Fårehund, og den sorte, korthårede Belgiske Fårehund igjen blir anerkjent. 

Avstamning

 Én av de første sorte, langhårede Belgerne var: Picard d'Uccle. Hans eier, Hr. Nicolas Rose, var restauratør på slottet Groenendael. Picard ble flere ganger paret med den lille sort tispen Petite, og én av deres sønner, "Duc de Groenendael" - se bildet - blir betraktet som "stamfaren" til mange sorte Belegge; så mange, at den sorte variant kom til å hete Groenendael. 

 Piccard d'uccle og Duc de Groenendael  ( med stort, hvitt slips og hvite poter )

Duc var også stamfar til mange rødgule, langhårede Belgere.

Paret med en langhåret, rødgul tispe fantes det en sønn, Milsart, rødgul med charbonnage, som ble brukt til å fikse utseendet.

  Milsarts stamtavle: 

 Denne varianten fikk navnet "Tervueren" fordi mange bodde i området rundt den lille landsby Tervuren.

Den rødgule, ruhårede Belgiske Fårehunden stammer fra området omkring Laeken, hvor en gjeter ved navnet Janssen hadde mange utmerkede Fårehunder. Noen av dem var korthårede, andre ruhårede fordi, som han sa:, "Kvaliteten av en hund har ingenting med verken pelslengden eller fargen" å gjøre. Én av hans hanner, Voss-1 (rødgul, ruhåret) ble paret med Liske de Laeken (korthåret, av stripet brun/grå farve). Blant deres avkom fantes Tom og Spitz, som ble grunnlag for den ruhårede, rødgule Laekenois, likeledes to tisper, Diane og Mouche, som var korthårede og som ble stammødre til Malinois. De Laekenois av askegrå farge (som i ca. 10 år var den eneste anerkjente fargen for Laekenois), Baroef og hans mor Mira, kan likeledes tilbakeføres til Voss-l.

Den korthårede, rødgule Belgiske Fårehund varianten, har fått navnet sitt fra byen Malines (eller Mechelen). En korthåret tispe, Cora-I, ble paret med Tomy (Tomys mor var Diane, datter av Voss-1 og Liske.) En av sønnene, Tjop, spilte en meget viktig rolle i fikseringen av den "rasetypiske" Malinois farge. En annen datter av Voss-l, Mouche, ble paret med en annen han ved navn Voss, og fra dette kullet fikk man Dewet, som likeledes ble en av de mest kjente og brukte Malinois på dette tidspunkt. 

 Brukshundarbeid

 I 1892 avholdt Club de Chien de Berger Belge, sammen med den Belgiske Collie Klubb, en fårehundprøve på får - den første av den slags i det kontinentale Europa. Ikke overraskende var alle deltakerne profesjonelle gjetere. Men antallet av får, og derved behovet for fårehunder, ble mindre og mindre, og det var klart, at man måtte finne på andre prøver for å utnytte og opprettholde de Belgiske Fårehundens naturlige anlegg. Så tidlig som i 1899 hadde man utarbeidet et dressurprogram, som inneholdt bl.a. følgende øvelser: avdekning, fri ved fot, bevoktning av gjenstand, apportering (også fra vannet), loddrett klatresprang, lengdesprang, forbud mot å gi hals, vegring av godbitter, forsvar av føreren. I 1903 avholdt man i Malines (Mechelen) de første brukshundeprøver for Belgiske Fårehunder, med bl.a. høydesprang (1,90 m), lengdesprang (3,60 m), forsvars- og angrepsarbeid og individuelt arbeid. På en prøve i 1906 hoppet en Groenendael, Djeck, 2,85 m i høyde, og 5,00 m i lengde. Det var likeledes i 1906, at figurantene for første gang brukte en beskyttelsesdrakt. Før dette tidspunkt hadde alle Belgiske Fårehunder munnkurv på, for og unngå skader på figuranten.

I prøver hvor flere brukshunderaser deltar, er den Belgiske Fårehunder, ganske overlegen.

I årene 1908-1914 er det en Groenendael, Jules du Moulin, som vinner både verdensmesterskapene og de internasjonale prøver for bruks- og politihunder, som blir avholdt i Paris. Men det var ikke kun Jules, som utmerker seg - se bare på resultatene fra 1912:
1. Jules (Gr) 2. Carl (Terv) 3. Mab (Beauceron) 4. Rouget (Beauc) 5. Gamin (Terv) 6. Tallion (Terv) 7. Ducos (Gr) 8. Pataud (Hol. HH) 9. Daxon (Gr) 10. Tom (Mal) 11. Cob (Gr) 12.Cesar (Mal) 13. Cesar (Tysk sch) 14. Duc (Gr) 15. Coquet (Beauc) 16. Marck (Gr) 17.Piroutte (Briard) 18. Bella (Gr). 

Til tross for at den Belgiske Fårehunden viser seg å være alle andre brukshunderaser overlegen, er det mange Belgerelskere, som vender seg bort fra "ring" arbeidet, forbi de mente at det "robotiserer" hundene for mye. I stedet, velger de å gå inn for markprøver (med spor og identifikasjon), fordi den slags prøver utnytter hundens naturlige anlegg og intelligens mye bedre.

I de tidligere år hadde man ikke mye tillitt til fårehundens luktesans. Den "offentlige" og "vitenskapelige" argumentasjon var bl.a., at størrelsen og åpningen av neseborene var av avgjørende betydning. Derfor skulle en St. Hubertushund (Blodhund) ha en mye bedre luktesans enn en fårehund. Likeledes, fordi fårehundene helst brukte ører og øyne, når de overvåker saueflokken, skulle det vært gått ut over luktesansen.

Man gikk derfor meget varsomt til verks, da man begynte med de første offisielle sporprøver; sporlengden var 50 m for ung hunder, og 100 m for voksne hunder. Det viste seg med det samme, at ovenstående påstander ikke hadde rot i virkeligheten. Belgerne har en særdeles utmerket luktesans, og antall klubber som beskjeftiger seg med mark- og sporprøver for Belgiske Fårehunder ble større og større. I 1909 avholder "Societé Nationale pour 1'Amélioration du Chien de Berger Belge", i byen Lierre, den første "allround" prøven, som inneholdt: lydighet, angrepsarbeid, høydesprang, og jakt- og sporprøver. La oss se, hva Hr. Sodenkamp, lidenskaplig opptatt av "riktige" jakthunder, mener om den Belgiske Fårehundens luktesans:

"Man hadde fortalt meg, at det fantes i Lierre en gruppe sportsmenn, som brukte sine Belgiske Fårehunder til jakt på harer, kaniner og fasaner. I min innbildskhet som elsker av stående jakthunder, spaniels og engelske retrievere, trakk jeg på skuldrene og avslo flere invitasjoner til å delta i en jakt sammen med de Belgiske Fårehundene , fordi jeg da ville være nødt til å iaktta en middels prestasjon og tilkjennegi min urokkelige mening... Etter å ha tilbrakt noen timer sammen med de Belgiske Fårehundene, har jeg helt forandret mening, og jeg er ennå ikke kommet over "sjokket"... Jeg har sett Belgiske Fårehunder i den beste pointer og setterstil gjennomstøve enger og utmark, under ugunstige betingelser (medvind) for så i full fart å vende rundt å finne små, skjulte gjenstander, som hansker og lommebøker, og apportere dem i full galopp over 200-300 meter. Jeg har sett markprøver for stående jakthunder og spaniels, og jeg viker ikke tilbake for å påstå, at hvis disse Belgierne fikk lov til å delta, ville de slå selv de beste" jakthundene."
 

Det var likeledes i 1909, at Louis Huygebaert (sekretær og stifter av den ovennevnte klubb, og nok en av de mest kjente beundrerne av den Belgiske Fårehund, særlig Malinois, og med stor ekspertise på markprøver) ble forarget over påstanden om, at Schæferens "nese" var mye bedre enn Belgierens "nese". Han ufordrede Schæferhundeklubben i Tyskland til en sporprøve mellom de tre beste Schæfere, og de tre beste Belgiske Fårehundene. Dommerne skulle være en belgisk, en tysk og en engelsk "fieldtrial" (markprøve) ekspert. Ritmeister von Stephanitz (skaperen av Schæferen) avslo utfordringen med den begrunnelse, at han ikke kunne godta at prøven ikke skulle avholdes i Tyskland, og at belgiske og engelske dommere ikke hadde noen forstand på politihundarbeid. Hr. Huygebaerts reaksjon var, siden det handlet om en sporprøve, at markprøve –dommerne nok var bedre kvalifisert enn en politibetjente.

I 1914 var det to Groenendael, Lary (tispe) og Zig (han), som lagde rekord i "kaldt" spor. Sporområdet var en rekkefølge av krat, skog og gressganger, gjennomskåret av kløfter, steinete områder og en ås. Lary tilbakelag et ca. 3 km langt og 10 timer gammelt spor på akkurat 60 min, mens Zig brukte 12 min på et tilsvarende, men kun 1 time gammelt spor. Både Lary og Zig identifiserte "forbryteren" (sporleggeren) som avslutning på sporarbeidet. 

 Belgisk Fårehund som Politihund.

I begynnelsen av det 20. århundre var det mange byer i Belgia, som hadde sin egen politihund tjeneste. Og det fantes mange Belgiske Fårehunder som ble brukt av politiet, bl.a. som sporhunder i mellomkrigsårene. De mest kjente var nok Crigga og Mascotte du Tigre Royal. Disse to Malinoistispene sporet seg frem til mange etterlyste personer.

Den største ære ble vist en Hollandsk Tervuerenhann, Albert. Han ble etter sin død i 1922, minnet med en statue i Amsterdams Oosterpark. Albert hadde en fremragende karriere som sporhund hos politiet i Amsterdam, og han fant frem til mer enn 200 "etterlyste" personer.

Krigsårene

 Så kom den første verdenskrig, og i 1918 var det ikke mange Belgiske Fårehunder tilbake. For det første ble matsituasjonen verre og verre, og hundekjeks fantes kun i området omkring Brussel. En annen grunn var, at i 1917 reviderte den tyske hær alle hundene med en skulderhøyde over 40 cm. Den Belgiske Kennelklubb reagerte omgående og søkte dispensasjon for de hundene (særlig de Belgiske rasene) som var uunnværlige for avlen. Det ble utstedt sertifikater til særdeles verdifulle hunder og man oppnådde at ca. 400 hunder av mange raser ble spart. Men i 1918 fantes det allikevel flere enn 6000 belgiske hunder i den tyske hær som følge av rekvisisjonen.
Da Tyskerne forlot Belgia, tok de med seg de beste hundene, og slapp de fleste andre fri. Men i den tyske militærkennel i byen Leeuw-Saint-Pierre løste man problemet på en annen måte: Ca. 400 hunder ble bundet til et jernbanespor og kjørt i hjel av et lokomotiv.

Etter den første verdenskrig var man i Belgia nødt til å starte forfra igjen, nesten fra bunnen. Det fantes noen få, isolerte, Belgiske Fårehunder, men ikke noen egentlig avlsbestand. Det tok mange år før det igjen fantes avlshunder som ikke var merket av matmangel og etterkrigsvalpene utvokste. Hos Groenendael var det neppe før 1925, at oppdretterne igjen kunne begynne en ordentlig seleksjon. Tervueren (det evige stebarn) hadde det meget vanskelig. De "gamle" blodslinjene var nesten helt forsvunnet, og i de tilfeller hvor man prøvde å gjenoppbygge dem, var det uten suksess. Heldigvis fødtes det langhårede valper i Malinois kull, og parring mellom Malinois og Tervueren var tillatt til 1921. Det var fra disse kryssparingene, man arbeidet seg fram, men i årene mellom de to verdenskrigene fantes det ikke noen Tervuerenoppdrettere med egentlig suksess. Malinois klarte seg nok best gjennom krigsårene, og gjenvant hurtig sin tidligere kvalitet og kvantitet.
Etter andre verdenskrig var situasjonen stort sett den samme.

Fargeslagsmål 

Da "Club du Chien de Berger Belge" ble stiftet i 1891, var medlemmene fulle av begeistring og arbeidslyst. Men det å forsøke og skape en belgisk nasjonal fårehundrase, viste seg fort å være vanskeligere og mer tidkrevende enn man hadde regnet med. Resultatet var at man før 1897 ikke hadde oppnådd noen særlig anerkjennelse. På utstillinger var ikke rasen særlig kjent for dommerne, og det var normalt at Belgiske Fårehunder ble forvekslet med hollandske, tyske og franske fårehunder. På dette tidspunkt var det ikke stor forskjell i hode- og kroppsbygning hos de forskjellige "nasjonale" fårehundrasene. Hos de Belgisk Fårehundene var det faktisk den langhårede, sorte varianten, som ble ansett for å være mest "typisk belgisk".

Det ble ivrig - men meget høflige og velmenende - diskutert for og imot variantene. Hr. Vander Snickt, som på dette tidspunkt var overbevist om at kun den langhårede, sorte variant fortjente og bli kaldt "Belgisk Fårehund", skrev bl.a. "Den langhårede, sorte Belgiske Fårehund har fått sin overlegne intelligens og sorte farge fra den lille Schipperke, som engang hørte hjemme i samme provins, der man ennå finner de fleste av de riktige Belgiske Fårehundene". Fra en annen Groenendael elsker: "Hos Belgisk Fårehund må den mørkeste fargen være den foretrukne. Den sorte fargen er ensbetydende med kraft og intelligens, lyse farger med forfall og degenerasjon".

Motargumentene fulgte med det samme. Louis Huyghebaert skrev bl.a. at etter hans mening var Schipperke en slags miniatyr utgave av Groenendael; og likeledes, da den Belgisk Fårehunden skulle nedstamme fra ulven, måtte det uten tvil være den lyse varianten, som måtte være den mest naturlige.

Resultatet ble allikevel, at det i 1899 ble bestemt følgende:
- alle langhårede skal være sorte.
- alle korthårede skal være rødgule.
- alle ruhårede skal være grå.

Denne beslutningen medførte stor utilfredshet hos eiere og oppdrettere av de "forbudte" variantene, Tervueren og Laekenois. Utenfor den offisielle hundeverden, fortsatte man oppdrettet av disse variantene. Anstrengelsene skulle viste seg og bære frukter; I 1907 stiftet de en ny klubb "Berger Belge Club", og her anerkjentes Tervueren og Laekenois. Nesten samtidig trådde den opprinnelige Club du Chien de Berger Belge, ut av Société Royale St. Hubert (den offisielle belgiske Kennelklubb) og den tomme plassen ble overtatt av Berger Belge Club.
Nå følgte noen relativt fredelige år. Den nesten katastrofale følger av den første verdenskrig medførte, at det i årene 1918-1921 var tillatt med kryssparringer mellom kort- og langhårede Belgiske Fårehunder. Etter 1921 blir det nok en gang forbudt. Parring mellom Groenendael og Tervueren er tillatt. Etter 2. verdenskrig blir man igjen mer avslappet mht. restriksjoner. For å gjenoppbygge Tervueren , tillater man parringer mellom Groenendael og Malinois i noen år. I virkeligheten kommer de beste Tervueren fra Groenendael kull og Malinois kull, hvor de viktige genene for rødgul farge eller langt hår, har ligget mere eller mindre i skjult helt fra den Belgiske Fårehunds opprinnelse. 

 Fargeslagsmålet er ikke overstått. De ikke-sorte langhårede Belgiske Fårehundene ble først samlet under navnet Tervueren. Så var der en periode, hvor kun de rødgule het Tervueren. De øvrige het kun "annerledes fargede". På nåværende tidspunkt heter de igjen alle sammen Tervueren. Men den gjeldene standard diskriminerer mot sandfargede/grå Tervueren.  

GROENENDAEL 

Foruten Duc de Groenendael fantes en Groenendael han som har hatt stor betydning for utviklingen av varianten. Hans navn var Pek Zwet (flamsk for "Bek Sort"). Pek Swets far var Sam (sort men med lys underull), og Sams far var av stripet, grå farve. Pek Swet ble paret med flere tisper, tisper som var innavlet avkom etter Picard d'Uccle, og hans "nye" blod bidrog mye til Groenendaelens utvikling.

I mange år var Groenendaelen den mest populære variant av de Belgiske Fårehundene. På utstillinger i Belgia kunne det møte opp 80-100 Groenendael. Noen av de mest kjente kenneler i Belgia før den 2. Verdenskrig var: Enfer, Progres, M'nu Bos, Infernal, og Mont-Sara. Som noen av de "yngre" kan nevnes Baraque de Planches, Forces Monceux, og Van Nekkerbergter Leie.

Mont-Sara var nok den antallsmessige, største kennel. Der fantes det hele tiden mellom 40 og 80 avlsdyr, med meget stor valpeproduksjon. Selv om kvaliteten var temmelig ujevn, fantes det selvfølgelig gode" typer", som gjorde seg gjeldende på utstillinger. Mont-Sara benyttet seg av "skjulte" kryssparringer med Collier, og utviklet på den måten sin helt "egen" Groenendael type, med lengre og smalere hoder, større ører, minimalt stopp, store pelser og overdådige halskrager, og fjernet seg mer og mer fra den opprinelige Groenendael typen.  

Men disse hundene ble meget populære, og det fantes nesten ingen Groenendael oppdrettere, som ikke brukte en eller annen Mont-Sara hund i sitt oppdrett. 

 En like så berømt kennel, men basert på totalt motsatte ideer, var Infernal. Oppdretteren Jean Beaudoux (far til den belgiske dommeren Robert Beaudoux) hadde oppdrett som hobby - ikke som "levebrød". Han hadde aldri mer enn 10 hunder, og det meste av tiden kun én eller to hanner, og to til tre avls tisper. Han var en inngrodd forsvarer for den opprinnelige Groenendael typen, og alt hans oppdrett var rettet mot å bevare denne typen - med stor suksess. Hans mest kjente han var nok Tan de 1'Infernal. (Tans farmor var en sølvgrå tispe, Filoza, som har Pek Swet blant sine forfedre.) Tans avkom (hannen Willy du Chemin des Dames, og tispen X'Woendale de 1'Infernal) har i høy grad preget de beste Groenendael linjene.

Den mest berømte Groenendael oppdretter i Frankrike gjennom tidene har været: Mme Jacqueline Aubry, Kennel Chemin des Dames. I 1924 fikk hun sin første Groenendael, en han, Pitou des Barricades, og tre år senere sin første avlstispe, Bricole de 1'Infernal. I mer enn 60 år var Jacqueline Aubry OPPDRETTEREN av Groenendael, likesom Chemin des Dames hunder finnes på mange av de mest kjente Tervueren stamtavler, enten som Tervueren født i et Groenendael kull, eller gjennom en kryssparring Groenendael x Tervueren. Pga. alder stoppet Mme Aubry sitt oppdrett i slutten av 80-tallet, og noen få år seinere trakk hun seg helt tilbake fra Belgerverdenen.

TERVUEREN

 Den "første" Tervueren, Milsart, ble - likesom sin far Duc de Groenendael hos Groenendael varianten - brukt til å fikse Tervuerens type og egenskaper, gjennom meget tett innavl. Etter 4-5 generasjoner kom Jeck til verden, en nesten fullkommen Tervueren han. I årene 1911-1914 vant han på samtlige utstillinger, men han forsvant under krigen 1914-1918.

 I mellomkrigsårene var den beste Tervueren en han: Minox, sønn av to Malinois, som begge to hadde Tjop og Dewet mange ganger blant sine forfedre.

I Belgia begynte kennelen La Brigade omkring 1930 og oppdrette Tervueren som brukshund,
utgående fra Malinoistispen Crigga og en Tervueren han fra en Malinois/Tervueren parring. Etter den 2. Verdenskrig hadde denne kennel noen Tervueren av utmerket type, og en meget varm farge. Valper ble solgt til Frankrike, Sveits, USA, og avlshannen Xylander de la Brigade ble brukt av flere oppdrettere. Ved kennelens opphør i 1958, var navnet La Brigade blitt av vedvarende betydning for Tervuerens historie.

Blant "gamle" belgiske oppdrettere som fortsatte Tervueren avlen etter 2. Verdenskrig var Bonmoss, Val des Aubepines, Landas, Talion og Pouroffe. 

Det ble født Tervueren i flere kjente Malinois kenneler, bl.a. Val Clos des Sarts. Herfra stammer Tervuerenhannen Vici du Val Clos des Sarts, sønn av en Malinois han og en Tervuerentispe. Mange Tervueren kan føres tilbake til Vici, gjennom hans sønn Urvinioul og hans døtre Unique og Unica. Både Unique og Unica ble brukt som avls tisper i den første franske Tervueren kennel- Clos St. Clair. De ble paret med en Tervueren han- Willy de la Garde Noire, sønn av to Groenendael (Samy du Mordant og Ura du Chemin des Dames). Blant Willys forfedre i fem generasjoner, finnes kun en Tervueren - tispen Lola. Nesten samtlige "gamle", franske oppdrettere har brukt Willy eller hans avkom til avl, bl.a. Clos St. Jacques, Hauts de Biévre, Trois Fleuves, Bois du Tót, hos Tervueren; og Chemin des Dames hos Groenendael. 

 Som det kan sees, har Tervueren variantens historie en - av og til temmelig forvirrende

bakgrunn av Groenendael- og Malinoisforfedre.

Tervuerentispen Xadine du Boscailles' stamtavle, som
inneholder både Groenendael, Malinois og Tervueren: 

 MALINOIS

 Fra begynnelsen fantes det omkring byen Malines (Mechelen) stor interesse for å benytte den korthårede Belgiske varianten som brukshund. Man avlet stort sett med kun én hensikt: Å få frem hunder som kunne brukes til alle slags prøver. Utseende og fargen var nesten uten betydning. De fleste Malinois (Mechelaar) var lysegule, uten charbonnage og uten maske. 

 Den første Malinois med charbonage og en slags, sort maske var Tjop. Hans far, Tomy, hadde Samlo (stripet -brun) og Diane (grå med sorte hårspisser) som foreldre. Tjops mor, Cora I, var rødgul nesten uten charbonage. Det var Cora I som meget overbevisende vant den første brukshund konkurransen i 1903. Tjop og hans slektning Dewet (som hadde en kraftigere bygning, men lys pels med for mye og plettvis charbonage) kom til å prege alle fremtidige Malinois (og Tervueren) gjennom temmelig tett innavl. 

 Noen av de tidlige mest kjente Malinois kenneler i Belgia: Jolimont, Ecaillon og Enclus.
Etter 1945: Assa, Boscaille, Bonmoss og Maugré. Kun brukshund: Deux Pottois. I Frankrike: Ventadour og Mas de Lavandes.

 I Sveits har det i mange år vært kennelen "Colombophile", som begynte med oppdrett av Tervueren, men gikk over til Malinois - med meget stor suksess, både hva angår utseende og brukshundesportens egenskaper. Oppdretteren, Raoul Belet, døde i 1984, men hans kone, Nelly Belet, har fortsatt brukshundelinjen med like gode resultater. 

LAEKENOIS 

Den rødgule, ruhårede varianten har nok lidd mest etter beslutningen av 1899, om at alle ruhårede fremover skulle være grå. Den opprinelige Laekenois hadde meget gode bruksegenskaper; det var Vos I som vant den første fårehundprøven i 1892. Det var Laekenois, som ble valgt som politihund av det Brusselske politi, på grunn av deres store bitevillighet ... "De rødgule ruhårede Belgerne er meget bitevillig ... de fra Laeken biter for hardt, men man kan avhjelpe dette ved å fjerne 1/3 av hjørnetennenes lengde...". Da de ikke kunne utstilles i Belgia, sendte noen Belgiere sine rødgule Laekenois til en stor utstilling i Rotterdam, i 1901. Her vant disse hundene samtlige premier, til stor ergrelse for Prof. Reul, som hadde været med på å utelukke den rødgule Laekenois i Belgia. 

 Men selv etter at den rødgule Laekenois igjen ble anerkjent i Belgia, gjenvant den ikke sin tidligere popularitet. I de fleste europeiske land er Laekenois nesten ukjent. På 70- tallet var Laekenois meget populære og utbredt i Holland. Mange av disse hollandske Laekenois fjernet seg mer og mer fra den Belgiske Fårehundtypen, og begynte å se mer og mer ut som Bouvier de Flandres.

I 1976 forsøkte man så i Frankrike en kryssparring mellom en Malinoistispe med "dårlig" pels, Undine de la Blaise, og en hollandsk Laekenois champion hann, Gaston van de Middachten. To av disse hundenes avkom ble paret i en bror x søster kombinasjon: Mick x Miss de l'Orchidée Noire. Idéen var og fiksere den "riktige" ru Laekenois pelsen. Mange av de nåværende Laekenois kan føres tilbake til disse hundene, ikke bare i Frankrike men også i Belgia gjennom datteren Sapho de l'Orchidée Noire (mor til Malabar og Meeke du Bois Chablis) og i Danmark gjennom hennes søster Star.

Noen gamle Laekenois oppdrettere: I Frankrike: Orchidée Noire; i Belgia: Kriekebos; i Holland: Middachten, Poretta og 't Brugske. 

KILDER:
Le Berger Belge, Vol. I & II av Jacqueline Aubry
L'Historique du Berger Belge av Georges Van Ceulebroeck
Avlsregister av Irene Eriksen, Danmark
Flere numre av "Le Berger Belge" over flere år