Guestbook

 All pictures copyright

 to Vikholmen(c)

Thank You

E-mail

 
Om Collie
Rasebeskrivelse for langhåret collie
 

Hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Fremtrer som en meget vakker hund; virker uanfektet og verdig, i harmoni med helhetsbildet. Skal fysisk bære preg av styrke og aktivitet, uten å være klumpet og uten spor av grovhet. Uttrykket er meget vesentlig, og oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snuteparti, øynenes størrelse, form, farge og plassering, samt korrekt ansatte og bårne ører. Vennlig natur, uten spor av nervøsitet eller aggressivitet.

Hode Hodets kvaliteter er av stor betydning og må vurderes i forhold til hundens størrelse. Sett forfra og i profil, ligner hodet en stump, renskåren kile med myke konturer som avtar fra ørene til nesebrusken, uten fremtredende kinnben eller snipete snute. Flat skalle; sett i profil ligger skallens og snutens overlinjer på to parallelle, rette plan av samme lengde, med et lite,
men merkbart stopp. Et midtpunkt mellom de innerste øyekroker (senteret
for korrekt plassert stopp), er balansepunktet for hodets lengde. Avslutningen av den mykt og godt avrundede snuten er butt, men aldri kantet. Kraftig og renskåren underkjeve. Skallens dybde fra øyenbryn til kjevens underkant må aldri være overdreven. Alltid sort nesebrusk.

Øyne Øynene er et meget viktig trekk, som gir et mildt, vennlig uttrykk. Middels store (aldri meget små), noe skråstilte, mandelformede og mørkebrune, unntatt hos blue merle, hvor øynene (ett eller begge, eller del av ett eller begge) ofte er blå eller blåflekkede. Uttrykket utstråler intelligens med et kvikt, årvåkent blikk når hunden lytter.

Ører Små og ikke for tett plassert på toppen av skallen, heller ikke for langt fra
hverandre. I hvile bæres de bakover, men når hunden er oppmerksom,
føres de fremover og bæres delvis oppreist, slik at omtrent 2/3 av øret står
rett opp og den øverste tredjedelen tipper naturlig fremover og nedover.

Bitt Tenner av god størrelse. Kraftig underkjeve. Regelmessig og komplett saksebitt.

Hals Muskuløs, kraftfull, av rimelig god lengde og godt buet.

Forlemmer Skråstilte, godt vinklede skuldre. Rette muskuløse forben, verken inn eller
utaddreide albuer. Benstammen har rundt tversnitt og er moderat kraftig.

Kropp Litt lenger enn mankehøyden. Fast rygg, svakt buet over lenden. Godt
buede ribben, dyp brystkasse, ganske bred bak skuldrene.

Baklemmer Muskuløse overlår, tørre og senete underlår, med velvinklede knær. Korte og kraftige haser.

Poter Ovale med sterke tredeputer. Hvelvede og tettsluttede tær. Bakpotene noe mindre hvelvet.

Hale Lang, med halevirvler som rekker minst til haseleddet. Når hunden er i ro, bæres halen lavt, men med en oppsvinget tipp. Kan bæres høyt når hunden er opprømt, men aldri inn over ryggen.

Bevegelser Bevegelsene er klart karakteristiske for rasen. En velbygget hund har aldri
utaddreide albuer, men beveger seg likevel med potene ganske tett sammen. Flettende, kryssende eller rullende bevegelser er høyst uønsket. Sett bakfra skal bakbenene fra haseledd til bakken føres parallelt, men ikke for trangt. Smidige bevegelser sett fra siden. Kraftige bakben med meget godt fraspark. Det er ønskelig med rimelig lang skrittlengde som virker lett og uanstrengt.

Pels Meget tett pels som følger kroppens kontur; rett ytterpels som føles stri, underpelsen myk og ullen og så tett at den nesten skjuler huden. Manke og brystpels i overflod; korthåret maske og ansikt; korthårete ørespisser som har mer pels mot øreansatsen. Forbenene har rikelige faner.
Bakbenene ovenfor haseleddet har meget fyldige "bukser", men korthåret nedenfor.
Meget rikelig pels på halen.

Farge
De tre anerkjente fargene er:
Sobel/hvit:
Enhver sjattering fra lys gull til varm mahogni eller skygget sobel. Lys strå- eller kremfarget er høyst uønsket.
Ticolour
Overveiende sort med varme tanfargede tegninger på benene og hodet. Rustfarget skjær i ytterpelsen er høyst uønsket.
Blue merle
Overveiende klar sølvblå, flekket og marmorert med sort. Varme tanfargede tegninger foretrekkes, men mangel på disse skal det ikke slås ned på. Store sorte tegninger,
skifergrå farge eller rustfarget skjær i dekkhår eller underull er uønsket.

Hvite tegninger: Alle ovennevnte fargevarianter kan ha de typiske, hvite collie-tegningene i større eller mindre grad. Følgende tegninger foretrekkes:
Hel eller delvis hvit krage, hvitt bryst, ben og føtter og hvit haletipp. Et hvitt bliss kan forekomme på snute eller skalle eller begge.

Størrelse:

Mankehøyde:
Hannhunder: 56 - 61 cm
Tisper: 51 - 56 cm
Vekt:
Hannhunder: 20,5 - 29,5 kg
Tisper: 18,0 - 25,0 kg

Feil Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen
er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til standarden.

OBS: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.


Colliens opprinnelse

Gjeterhunder har fulgt saueflokkene og bøndene i uminnelige tider. For slike hunder var det bare en egenskap som gjaldt i kampen for å overleve: de måtte være dyktige arbeidshunder. Utseende eller typestabilitet betydde lite eller ingenting. Også i Skottland har det eksistert gjeterhunder i hundrevis av år. Opprinnelsen og hundenes tidligste utviklingshistorie vet vi lite om. Man er heller ikke helt enig om hva navnet kommer av. Den vanligste oppfatningen i dag er at det er avledet av det anglo-saxiske ordet "col" som betyr svart. Og det svarte kan i sin tur henspille på at mange av de skotske fårene hadde svarte masker eller at fårehundene selv hadde betydelige innslag av svart farge.

En annen teori er at navnet stammer fra gælisk, som ble talt av skotske bønder i høylandet i riktig gamle dager. Her skal "culyie" bety valp.
En av de eldste avbildninger av collie-liknende hunder er et tresnitt fra 1653, men først mot slutten av 1700-tallet viser avbildninger hunder med store likhetstrekk med dagens collie.

Ennå på 1800-tallet var collien lenge en underklasse hund som måtte arbeide hardt for føden. Men så skjedde det plutselig en rask forandring. I Birmingham ble den første utstilling som også omfattet andre raser enn jakthunder, avholdt i 1860 i 1860. her ble det også stilt gjeterhunder, men raseinndelingen innen denne gruppen var såpass uspesifisert at det er vanskelig å vite hvilken rase de mest fremtredende hundene tilhørte.

I alle fall var collien nå blitt lagt merke til, og i løpet av vell et tiår ble collien skilt ut som egen rase. Som stamfar for den moderne collien regnes hannhunden "Trefoil" som var født i 1873. "Trefoil var på mange måter forskjellig fra dagens collie, blant annet var hodet kortere og skallen bredere. Denne hunden hadde stor suksess som avlshund, og langt inn i vårt eget århundre kunne gode collier føre sine linjer tilbake til ham.
I 1881 ble den første collie klubb dannet, med E. S. Shirley ("Trefoils" eier) som president. Den samme Shirley var forøvrig grunnlegger av The English Kennel Club. Også dronning Victoria falt for den vakre collien og startet sitt eget oppdrett. Fra da av steg interessen for rasen sterkt, og gode eksemplarer ble betalt med fantastiske priser både i England og i utlandet. Særlig viste amerikanerne stor interesse for rasen.

Ganske raskt skjedde det forandringer med collien fram mot århundreskiftet. De nye utstillingsinteresserte oppdretterne ønsket å få fram en mer høyreist og pelsrik hund, og det lyktes de med. Man vet ikke noe sikker om eg eventuelt i hvilken grad andre raser ble brukt for å endre den gamle gjeterhunden i mer fasjonabel retning. Gordon setter og borzoi er nevnt ; men i alle fall den sistnevnte rasen kan utelukkes ut fra det vi i dag vet om fysiske egenskapers arvbarhet.
Konsentrasjonen om å få frem en "vakker" collie gikk etter hvert på bekostning av hundens helhet og funksjonsdyktighet. Man fikk visst nok frem hunder med lange smale snuter, høyt ansatte ører og en imponerende pels, men samtidig begynte mange collier alt rundt århundreskiftet å bli substansløse og kvadratiske, med dårlige rygger og ben. Denne uheldige utviklingen fikk en positiv motkraft særlig fra USA, der colliens bruksdyktighet fortsatt ble høyt verdsatt. Etter hvert ble også mye av det engelske oppdrettet mer balansert.

De to verdenskrigene satte rasen en del tilbake, slik tilfellet var for de fleste raser. Særlig ble stammen av korthårete hunder sterkt svekket tallmessig.
Etter andre verdenskrig steg etterspørselen etter hunder voldsomt, ikke minst gjaldt dette collien. Nå fantes det et godt marked også for useriøse spekulant-oppdrettere, særlig etter at boka og filmen om "Lassie" hadde gjort collien til en storkjendis i hundeverdenen. Denne store etterspørselen, kombinert med kjøperens og mange oppdretteres ensidige konsentrasjon om rasens utseende, fikk alvorlige følger både med hensyn til sykdommer og mental svakhet i mange avlslinjer. Mange hunder viste nervøse trekk og mental ustabilitet, noe som er fjernt fra den opprinnelig rolige og stabile collien.
I de senere tid har ansvarsbevisste oppdrettere igjen fått mye av avlen inn i gode baner, og selv om kvaliteten på collie, som på andre raser, kan variere fra land til land og fra oppdretter til oppdretter, skulle det nå være svært gode muligheter for å finne en fin og trivelig hund innen denne rasen.




Rasen i Norge

Alt fra begynnelsen av 1900-tallet var collien å se i norske utstillingsringer. Franz Kiær var den første rasekjenneren, og hans engelske importer fikk mye å si for rasens utvikling i Norge. 27. februar 1935 ble Norsk Collieklubb (NCK) stiftet og godkjent av Norsk Kennel Klubb (NKK) som samarbeidende klubb. Irene Wolff Sommerfeldt var initiativtaker og første formann.

Etter andre verdenskrig har det blitt etablert en solid stamme av norske collier, selv om kvaliteten har gått litt i bølgelengde. Gode importer og dyktige hjemlige oppdrettere, har holdt den norske colliestammen i hevd. I løpet av 1960- og 70-tallet gjennomgikk rasen en viss typeendring: man gikk bort fra de tidligere ganske store og litt grove hundene med brede hoder, over til de engelske og mer smekre hundene med edle, smale hoder.

Collien er i dag en av våre mest utbredte hunderaser, og hvert år registreres mellom 400 og 500 langhår, mens tallet for korthår bare ligger på 5-10. Collien er først og fremst en selskapshund, og den er tallrik på utstillinger. Rasen er organisert i Norsk Collie Klubb, som har en rekke aktiviteter og tilbud for sine medlemmer.